Geologi

Monaryggen er israndmorene som ble dannet under siste istid for ca. 10000 år siden. Da innlandsisen trakk seg tilbake mot slutten av istida, kunne den stoppe i flere hundre år av gangen, den kunne også gjøre nye framrykkinger for så igjen å trekke seg tilbake. Der iskanten ble liggende stille, samlet det seg opp materiale som isbreen førte med seg fra innlandet: stein, grus, sand og leirepartikler. I Monaryggen finner vi steinsorter fra store deler av sørøst-Norge.

Israndavsetninger eller endemorene kalles slike avsetninger, og er avsatt umiddelbart foran iskanten og under havet som sto mot iskanten. Ettersom isen trakk seg tilbake og landet hevet seg ble disse avsetningene liggende igjen som svære voller i landskapet. Graver man seg gjennom en endemorene er det variasjonen i størrelsen på partiklene som er slående. Morenen består ikke bare av usortert morenemateriale. Til dels er den svært lagdelt med sand og grus som det fremgår av detaljbildet under. Det er flere forklaringer på dette fenomenet. Lagdelingen kan skyldes at avsetningen "kom" slik med smeltevannselven, eller at det kan ha vært en utskylling under selve oppbygningen av ryggen.  Det kan også være en sekundær utvasking forårsaket av sjø og bølger fra den tiden da Monaryggen kom opp i bølgesonen.

Detalj morene

Grustak 061.jpg

På sørsiden av morenen sto altså havet for 10000 år siden. Før den nye vegen kom gjennom grustaket vistes synlige spor etter havbunnen. I en leirbanke har vi funnet mange små skjell, alle ca. 10000 år gamle!

Landhevingen har gått med ulikt tempo, og havet har til tider stått lenge i samme nivå. Det har da blitt dannet tydelige strandterrasser og dette vises godt midt på Monaryggens søndre side, ved at det er dannet gamle strandlinjer som ser ut som små platåer eller hakk i terrenget.